At jeg noensinne blir noe som helst form for narkoman blir neppe å skje, og i alle fall ingen trenings narkoman. Jeg trodde virkelig jeg hadde kommet meg ovenpå – men nei.
Etter mandagens runde med kickboksning innbilte jeg meg at jeg aldri skulle gå rundt med den konstante gangsperra igjen. Hmpf! Jeg tror nazimannen min likte det faktum at hans medinstruktør var matforgifta. Jeg skal ikke påstå at han unner henne magekramper og oppkast, men etter gårsdagens økt har jeg begynt å lure.
Torturen han utsatte meg for viser at han er alt annet enn humant anlagt. Han fikk lov å trene oss nybegynnere alene, og jeg så faenskapen glitre i øynene hans av selvtilfredshet, mens han hersjet oss rundt som underkua hunder. Jeg betviler ikke et øyeblikk at han gjorde suksess i forsvaret.
Det gikk omtrent 15 minutter etter endt trening før jeg klarte å snakke igjen. "Hege syns no det va lett i dag!" påsto han ovenfor de andre, med et sleskt og påklistra flir. Jeg hadde akkurat pust nok til å gi uttrykk for at jeg ikke var spesielt glad i han der og da.
Trøtt, sliten, stiv og støl (og svimmel?) sitter jeg trygt på kontorstolen min i dag. Jeg tør knapt gå ut for å røyke i frykt for at den slemme riggmannen skal se meg i gå-sakte-aksjon i trappa igjen. Han blir bare å le av meg fordi jeg tappert prøver å finne formen – mens jeg slikker mine blåmerker. Jeg orker knapt nok å svare han frekt i dag, hjernen min klarer ikke å tenke kjapt nok til å parere giftig.
I dag virker jeg ikke!