av
in onsdag, februar 14th 2007 Lagret under:
bimbo
Da var årets første samling i Oslo over – med alt det innebar. Synes i grunnen det er ganske kult å reise, men ankommer alltid hjemmets lune rede med en knakende hodepine. Kanskje det skyldes stresset, mulig jeg inntar for lite væske -ja for man trenger det i fly – eller at jeg inntok for mye rødvin kvelden før. Nuvel…
Reisen startet dårlig med forrykende snøhelvete i Tromsø – som vanlig. Over en time ombord på bakken i en trangt Norwegian maskin kan bli mer enn den mest tålmodige takler. Selv gjorde jeg det eneste fornuftige klokka før-hanen-galer: Jeg sovna. Og våkna sikkert over Dombås et sted, klar til å lande. Syns jeg hadde vært flink å være tålmodig, men må innrømme at jeg sukka tungt da mine medreisende pådro oss enda en times forsinkelse ved å vente på baggasjen de hadde vært "smarte" nok til å overgi stuerne. Men den kom til slutt, det gjorde vi også – nesten to timer for seint, og rett til lunsj på kurset.
At jeg noensinne skulle finne produksjons kalkylier interessant var i grunnen over min forstand. Det må ha hatt noe å gjøre med den engasjerte og dyktige økonomen som skravlet i vei om ting jeg overhode ikke hadde noe som helst grunnlag for å forstå. (Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg strøyk i matematikk før jeg endte på en toer og berga vitnemålet.) To dager med tall og vanskelige uttrykk fylte hodet mitt nok til å gi meg hodepine – alene.
Det mest interessante ble nok hotelloppholdet. Jeg og min kollega herfra møttes i lobbyen for et glass med rød væske. Det skal mye til for å skremme to kvinner i byggebransjen fra nord, veldig mye! I alle fall har undertegnede fått hardbarka betongarbeidere til å løpe klynkende ut fra kontoret mitt mer enn en gang, etter å ha mottatt mine pareringer av kraftige motfornærmelser. Tilbake til hotellet! Det går rykter om at det er moteuke i Oslo. Så det styltet mange bleke, høye, sykelig tynne jenter rundt i lobbyen.
Det som fikk oss to nordlandstrompeter til å tie stille og innta stirremodus var en tynnbeint skikkelse med hårslenging som ville fått enhver whiplash rammet til å bli misunnelig. Denne jenta kunne neppe forveksles med noen form for Frøken Bibelstripp, for kjæresten grafset på hennes nyinvesterte frontpanel i full offentlighet, hvor det enn måtte passe. Fasinerende, det må nesten oppleves. I hotellgangen hadde vi hørt ilter bjeffing fra en eller annen veskebikkje. Dagen derpå i drosjekø oppdaga vi at den lille tingen selvfølgelig var den sjanglende bimboens.
Kvelden ble tilbrakt i resturanten med kollegaer fra region nord samt personalsjefen. Han fikk endelig erfare hvordan det var å være eneste høne i haneflokk – bare motsatt. Selv "Generalen" som har flytta til Oslo dukket opp og holdt oss med selskap en stund. Han fikk hjemlengsel da vi fortalte om forsinkelser pga snø. Han burde ta meg seg spade å komme hjem igjen, vi trenger alle snømåkere vi kan oppdrive her. Nabobordet besto forresten av den ekte frøken Bibelstripp som Øystein Sunde synger om, og hennes panel av kjendis medarbeidere på oppsetningen i Oslo. Så vi har spist middag med kjendiser (nesten).
Dag to gikk med til flere kalkylier samt en rundtur på hovedkontoret. Jeg angrer nå på at jeg ikke satte meg i konsern direktørens stol – bare for å ha gjort det liksom… Vi fikk hilse på de fleste ansiktene bak sinte e-poster og sure telefonsamtaler. Det blir nok vanskelig å skremme oss heretter, for nå har vi avslørt hvor søte de største kjeftsmellene egentlig er. Ingen som heter Kari-Mette kan vel være slem?!
Personalsjefen slapp oss en time tidligere avgårde på shopping. Jeg fikk kjøpt diverse gaver i fullt stress før jeg måtte løpe mot flytoget. Flytoget ja! Det hadde jeg nesten glemt! Hva er det med stemmene som låter over speakerne der?!?! På tur inn til byen kunne stemmen med Toten dialekt på speakeren likegodt jobba i barne TV eller på barne radio. Jeg følte meg som en liten unge der jeg satt og ble foret med info. På tilbaketuren ble jeg litt satt ut igjen, for denne stemmen måtte da passe bedre på diverse hotte-Belindas-telefon-tjeneste nummer?!?! Eller kanskje var det der whiplash-gudinnen fra hotellets lobbybar jobba?!
Men jeg kom meg uansett trygt hjem – og godt er det! Jeg erfarte også at jeg faktisk begynner å bli uunværlig på jobb da følgende sms tikket inn på Gardermoen fra ukjent tømrer: "Kor du e? Det har oppstått et stort problem på jobb! Vi e fri for te og sukker: Ka gjør vi???"
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
