Kjære Thomas!
Akkurat nå føles det du fikk meg til å gjøre på mandag nærmest idiotisk! Det verker i hele kroppen min og jeg vurderer å gå sykemeldt ut hele neste uke. Tenk at du påførte meg slike uholdbare smerter!
Jeg har fysiske problemer med å komme meg opp av sengen nå, ikke fordi det er så godt å ligge der, men fordi kroppen ikke henger med. For ikke å snakke om hvordan do besøkene har blitt utover dagen! Jeg begynner å forstå hva hjelpemiddelsentralen gjør med do forhøyningene sine. Når jeg skal ned trappa på jobb, så klynker jeg i smerte så selv den slemme riggmannen ser medfølende på meg.
Da jeg betrodde meg til husverten min – og kompisen din - så ble han svært bekymret. Men han trøstet meg med at fremtidige blåmerker/-veiser ville bli lettere å bortforklare heretter. Jeg sa forresten ingenting om verandaleppa du ga meg på fredag da du "bare skulle vise" meg et triks. Kunne du ikke brukt brillene dine så hadde vi sluppet det? Jeg vet jeg prøvde å få deg til å gråte av anger etterpå, men du lo bare ond-Thomas-latteren din. Takk – macho mann!
Du har hjernevasket meg så komplett at i dag går jeg frivillig med på å påføre meg selv mer ulykksalighet. Hva har du gjort med meg? Hva skjedde da jeg i et øyeblikk av galskap sa ja til å bli med på hobbyen din? Jeg vet du trenger folk på dugnadsarbeid, men er ikke dette å trekke det litt for langt? Jeg trodde en omgang med squash påviste muskler jeg ikke ante fantes, men dette tar den berømte kaka!
Jeg lover å prøve igjen i dag, men vet ikke om jeg stiller opp på kickboksing trening igjen etter det smertehelvete jeg har hatt i et par dager nå. Hvis stølheten blir verre til i morgen, så deler vi ikke lenger hobby, la oss bare ha det klart for oss. Jeg angrer allerede nå…
Den man elsker tukter man. Dette verset (fra Bibelen?) passer ingen andre mer perfekt enn meg og deg. La det aldri være tvil om at jeg er SINNSYKT glad i deg. Eller for å sitere en eller annen ukjent:
"Når man er forelsket er det det nærmeste et friskt menneske kommer til å være psykotisk…"